Alt som ikke kan måles

Alt som ikke kan måles

I dag er det verdensdagen for psykisk helse, og den kommer alltid litt brått på. Litt fordi jeg forsøker å begrense tiden på sosiale medier (apropos psykisk helse), men kanskje mest fordi jeg jobber med dette hver eneste uke. Verdensdagen er viktig fordi den setter fokuset på temaet, og det trengs. Så løft blikket, folkens. Ta vare på hverandre.

Alle har en bagasje med seg, men noen bærer mye tyngre enn andre. Og dette er barna og ungdommene som jeg brenner for.

Jeg er så heldig at jeg har en jobb jeg er veldig engasjert i. Jeg er miljøterapeut, en av dem som sosionomifiserer Norge (enda jeg er barnevernpedagog). I praksis betyr dette at jeg jobber tett på mennesker som av ulike grunner ikke mestrer hverdagen sin. Det finnes flere måter å definere og forklare dette arbeidet. Men kort fortalt er arbeidet mitt faglig forankret, planlagt og målrettet. Det handler om å møte mennesker der de er, og legge til rette for at de kan få en så god hverdag som mulig. Ettersom det er mange ulike mennesker og mange ulike skjebner, krever miljøtarepien en raushet, en åpenhet og en grunnleggende respekt for mennesker.

Jeg ser på meg selv om en del av bakkestyrkene. Du vet oss som jobber tett på folk, som ikke liker å flytte papirer eller sitte på kontorer, men som vil stå midt opp i det og gjøre jobben. Kall oss infanteriet om du vil.

Jeg mener at vi er den aller viktigste styrken. Ja, vi trenger folk som lager planer, organiserer, systematiserer og gjør alt det overordnede arbeidet. Men vi trenger aller, aller flest av oss som har skoa på og ermene brettet opp. Vi er der når det skjer, vi er der når de unge trenger oss, vi støtter, hjelper og legger til rette for mestring, for gode hverdager, for behandling, for at livet skal bli så godt som mulig.

Dessverre er det mye av denne jobben som ikke umiddelbart kan måles i tall eller penger. Forebyggende arbeid er langsiktig. De familiene jeg hjelper i dag, vil ikke umiddelbart vise seg som positive tall, men jeg er sikker på at om fem år, om ti år, så vil disse barna i større grad være bidragsytere til samfunnet vårt. Fordi det er slik forebyggende arbeid fungerer.

Jeg sier dessverre fordi økonomer, kommunebudsjetter og byråkrater er det som muliggjør slikt arbeid. Og de er opptatt av resultater og alt som kan måles. Men kan egentlig livskvalitet måles i tall og penger? Skal vi slutte med forbyggende arbeid fordi det ikke gir direkte resultater på regnskapet? Skal jeg måtte bruke av min allerede lille tid til å skrive enda flere rapporter og kartlegginger, slik at jeg kan overbevise om at det jeg gjør kan brekkes ned til tall og skjematiske fremstillinger? Eller skal jeg simpelthen få gjøre jobben min?

Vi er inne i en vanskelig tid, en tid med pandemier og krig, med dårligere økonomi, strømkrise og innsparinger. Vi er inne en tid der folk trenger infanteriet mer enn noen gang. Det er noe som heter å spare seg til fant også…