Å skrive for de som ikke vil lese
Jeg tenker at jobben som ungdomsbokforfatter må være en av de vanskeligste. Vi skriver bøker for folk som ikke vil lese, absurd nok. Det gjelder selvfølgelig ikke alle ungdommer, men i lys av den siste tidens debatt rundt ungdommers lesevaner, kan det fremstå slik*. Så hvordan skal vi forfattere forholde oss til dette? Skal vi ta opp kampen om oppmerksomheten eller holde fast i papirboka? Skal vi fortsette å skrive som vi pleier og nekte å forholde oss til samfunnsutviklinga? Her vil det være ulike svar, fra ulike forfattere. Vi vet jo allerede at Erlend Loe og Anne B. Ragde har gitt opp ungdommene, så hva med resten av oss? Skal vi følge utviklinga eller tviholde på vårt eget litterære prosjekt eller finnes det noe i mellom her, kanskje.
Da jeg startet å skrive for mange år siden, skrev jeg for meg selv. Jeg skrev historier som jeg selv ville lese, karakterer jeg ville møte og bli kjent med. Min egen lille fantasiverden der jeg var enehersker. Og til en viss grad er det slik enda. Men da jeg begynte å gi ut bøker ble jeg også bevisst på hvem som leser dem, eller kanskje hvem jeg VIL skal lese dem. Jeg ble rett og slett mer nysgjerrig på målgruppa mi.
Hva er de opptatt av? Har jeg noen ressurser, erfaringer og ikke minst ideer til historier som kan kombineres med det ungdommene interesserer seg for. Jeg klarer ikke skrive et manus om et tema som ikke engasjerer meg. Skriving er hardt arbeid, mye motstand og jeg må virkelig like det jeg holder på med for å jobbe gjennom de tunge delene av tekstarbeidet. Men jeg ønsker å forholde meg til målgruppa mi. Jeg lurer på hva som kan underholde dem, hva de interesserer seg for, hva de trenger, hva som får dem til å tenke og reflektere. For alt dette vil jeg at mine bøker skal inneholde. Derfor bruker jeg blant annet ungdommer som testlesere, og som viktige informanter om temaene jeg skriver om.
Noen kan mene at dette gjør meg mindre litterær, at jeg som forfatter blir ufri, på et vis, ved å slippe så mye av leseren inn i arbeidet mitt. Noen mener kanskje at bøkene mine mister litterær kvalitet ved at de skrives på en måte som gjør dem mer tilgjengelig for leseleie ungdommer. Eller at min aktive måte å forholde meg til målgruppa fører til at jeg går på akkord med min egen litterære stemme. Men jeg tror ikke det er sant. Jeg er ikke typen til å sitte alene på et rom og skrive om ting i et vakuum. Det gir meg ingenting.
Det betyr ikke at jeg skal tviholde på papirboka som et gudommelig format. Jeg har lyst til å skrive bøker, ja, bøker som trykkes på papir, fulle sider med tekst som du må konsentrere deg for å klare å lese. Men, jeg er også nysgjerrig på andre formater som kan formidle historier på nye måter. Jeg vil skrive tegneserier, jeg vil prøve meg på filmmanus. Tenk å kunne skrive story til et dataspill! Det hadde vært en drøm! Eller hva med noe helt nytt, noe annerledes, noe revolusjonerende! Poenget mitt er at det ene ikke utelukker det andre. Er man god på å skrive historier, er mulighetene uendelige. La oss heller åpne dører enn å lukke dem!