Skolevegring: et system av maktesløshet

Utdrag fra Outlaster

«Ubehaget starter alltid på det samme stedet. Ved enden av fotballbanen. Han vet ikke hvorfor det er slik, men hver gang han går forbi den ene lyktestolpen som lyser opp banen om kvelden, er det som det sier PANG, og så kommer følelsen. Et ubehagelig sug i brystet, en prikkende følelse i fingrene. Han kan se skolegården herfra. Den er i ferd med å fylles opp av folk, og han må tvinge seg selv til å gå videre. Det er alltid verst å krysse skolegården på morgen, da er det så mye folk der.»

Slik er det for Adrian i ungdomsboka mi «Outlaster» å komme inn i skolegården om morgenen. Adrian er en av mange unge i Norge som sliter med å gå på skolen. Når jeg reiser rundt og snakker om denne boka, pleier jeg å si at Adrian hater skolen og elsker gaming. Men det er ikke bare det at Adrian hater skolen, han er redd for å gå på skolen, han har angst for å gå på skolen. I denne boka forsøker jeg å vise at skolevegring handler om så mye mer enn å ikke ville.

Jeg synes ofte debattene om skolevegring handler om plassering av skyld. Er det foreldre, er det skole, er det hjelpeapparatet, er det samfunnet? Men jeg tror vi alle må ta på oss litt av skylden her.

Når vi snakker om skolevegring, snakker vi ikke om barn og unge som skulker. Dette handler ikke om dattera di som har hatt en krangel med venninna si og gruer seg til å gå på skolen dagen etter. Vi snakker heller ikke om de som glemte å øve på prøven og helst vil unngå å ha den. Skolevegring handler om sterke ubehagelige følelser knyttet til det å være på skolen, ubehag over tid, ubehag som ikke alltid lar seg forklare. Både foreldre og lærere er i disse tilfellene innforstått med at barnet eller ungdommen ikke kommer seg på skolen. Vi snakker om en maktesløshet i systemet, en maktesløshet hos foreldre og kanskje aller mest en maktesløshet hos barna det gjelder.

Jeg har erfaring som miljøterapeut gjennom de siste 15 årene, og har jobbet tett med ungdommer som opplever større eller mindre grad av skolevegring. Disse ungdommene er svært ulike i bakgrunn, både etnisk, kulturelt og sosioøkonomisk. Jeg vil påstå at skolevegring rammer bredt. Noen av dem har diagnoser, noen av dem har opplevd traumer, noen har angst eller andre mer eller mindre uavklarte tilstander, noen er bare ungdommer, noen er naboen din, sønnen til kusina di eller henne som bor nede i gata. Spør hvem som helst av elevene på ungdomskolen og de skjønner hva eller hvem du snakker om. Dette er utbredt, økende og i mine øyne et symptom på noe i samfunnet vårt. For hvem er skolen egentlig laget for?

Alle skal med

Vi lever i et samfunn der vi ønsker at alle skal ha like muligheter, der slagord som «Alle skal med» symboliserer verdier som er viktige for oss. Det er tenkt som inkluderende politikk, en slags likehetstankegang. Og vi finner det igjen i utdanningssystemet. Men hva betyr det i praksis? I dag har vi et skolevesen som er bygget på at alle skal få den opplæringen de har behov for, altså at undervisningen skal være tilpasset den enkelte. Det er en bra tanke, men er det mulig? Er det mulig i en klasse med 27 elever å gi tilpasset opplæring? Er det mulig å legge til rette for at alle skal bli sett, inkludert og ha like muligheter? Er det plass til både den som bråker på bakerste rad, og den som aldri sier noe? Er det plass til den som er uoppmerksom, eller ikke takler støy eller ikke orker friminutt, er det plass til den som ikke tør å holde fremføring eller ikke klarer å gjøre leksene? Er det rom for å skille seg ut, men likevel være inkludert?

Svaret på dette vil antagelig variere fra skole til skole, fra klasse til klasse. Men oppsummert på denne måten, er det åpenbart for meg at det ikke er plass til alle i dagens skolesystem. Alle er ikke med.  

Krever en landsby

Det er noe med ordtaket om at det krever en landsby for å oppdra et barn. Med dette som utgangspunkt blir skyldspørsmålet straks mer komplisert. For barna som faller utenfor er det ingen landsby som omfavner dem. I de fleste tilfeller er det foreldre som kjemper og et system som ikke klarer å hjelpe. Det er helsetjenester som er for sent ute, det er skoler som ikke har store nok tiltak, det er kommunesystemer som ikke har gode nok tjenester. Det er klassekamerater som ikke ringer, det er foreldre som ikke inkluderer, det er mangel på vennskap, redsel for relasjoner, bunnløs ensomhet.

Poenget mitt er at skolevegring er ekstremt komplekst.

Helhetlig innsats er ikke et pynteord. Det betyr at alle instansene rundt et barn må jobbe sammen. Det betyr innsats, planlegging og målrettet arbeid. Altså, lærer, rektor, helsesykepleier, spesialisthelsetjenesten, tante, onkel, mamma, pappa, søsken, alle som er viktige i et barns liv – alle som kan bidra til å hjelpe barnet tilbake på skolen må samarbeide.

Når jeg snakker om skolevegring i forbindelse med «Outlaster», snakker jeg med elevene om hvordan de kan bidra. Hva kan du gjøre for å hjelpe noen som har angst, eller noen som ikke klarer å komme på skolen? Jeg spør om dette fordi jeg gang på gang ser at det å være miljøterapeut er en institusjonalisert rolle som i seg selv sjeldent er nok. Jeg kan få fart på systemene rundt, jeg kan snakke med barn, veilede foreldre og legge til rette for godt samarbeid med skolene. Men verdien av å være ønsket kan ikke systemet alene skape.

Motivasjonen til å gå på skole er for veldig mange barn vennskap, friminutt og det sosiale. Altså det psykososiale miljøet på skolen spiller en avgjørende rolle for trivsel. Det å føle seg inkludert er nøkkelen til så mye annet her i livet. Selvtillit, troen på at du er betydningsfull. Vi skal ikke undervurdere bekreftelse og anerkjennelse fra jevnaldrende. For de barna som er hjemme forsvinner alt dette. De mister vennene sine, nettverket sitt, de blir ensomme barn som ikke bare går glipp av skolegang, de går glipp av en hel barndom. Dette er det egentlige tragiske i det hele.

Gaming og skolevegring

Adrian i «Outlaster» bruker mye av tiden sin på å spille, aller helst vil han droppe å være på skolen og heller sitte hjemme foran PC-en. Det er når han spiller han opplever mestring. Det er en verden han forstår og er god på, et sted der han er trygg og kan være seg selv. For Adrian er det også der han har venner. Gaming har fortsatt et negativt rykte og det er mange foreldre som synes det er vanskelig med spilletider og grensesetting. Det er forståelig, jeg synes også det kan være vanskelig. Men gamingen i seg selv er ikke problemet.

Hvis en ungdom begynner å isolere seg på rommet sitt og nekter å gå på skolen, så tør jeg vedde lilletåa mi på at det ikke er fordi han har så innmari lyst til å sitte alene og game! Jeg vil påstå at det med svært få unntak er andre årsaker til at barn og unge ikke kommer seg på skolen. Gaming er ikke problemet, men et symptom på noe annet. Og vi voksne rundt må være nysgjerrige på hva dette er. Da jeg skrev Outlaster så var det nettopp årsaker jeg var nysgjerrig på, hvorfor tør ikke Adrian å gå på skolen? Hva er det som gjør at han setter hele fremtiden sin på spill? Det må jo være noe fryktelig vanskelig!

Adrian sin historie er ikke et fasitsvar på hvordan skolevegring oppleves, men det er et forsøk på å forstå. Et forsøk på å belyse en utfordring som flere og flere opplever. Jeg mener at vi som samfunn ikke kan sitte og se på at ungdommene våre visner og forsvinner.

Tiden er overmoden for en nasjonal satsning, en politisk vilje til å ta disse barna og ungdommene på alvor.

Vær så snill å bruk oss!

Vi må slutte å tenke at dette er et individuelt problem, at det er et familieanliggende, at det ikke angår oss. Hvis vi har en skole der flere og flere faller utenfor, så er hele inkluderingsprosjektet i ferd med å feile. Hvis vi har en skole som ekskluderer et økende antall barn, da vil det få konsekvenser for arbeidslivet, for helsetjenestene, for økonomien, for samfunnet.

De som opplever skolevegring, og vi som jobber med dette er fanget i maktesløse, fortvilte situasjoner, i et system som er handlingslammet. Vi trenger mer forskning, vi trenger en debatt om dagens skole, vi trenger økonomisk satsning på utvikling av gode tiltak, samtidig som vi trenger tiltak NÅ. Kommunene rundt i Norge må rett og slett få ut fingeren og lage strategier for hvordan disse barna skal få den hjelpen de trenger. Vi er så mange fagfolk som er klare for å brette opp ermene og jobbe mot gode løsninger for barnet, for foreldrene, for skolen. Vær så snill å bruk oss!