Jeg gir IKKE opp ungdommen!

For en stund siden skrev jeg et innlegg på instagram om verdien av ungdomslitteratur og ble minnet om dette da jeg leste en artikkel om ungdomsbøker i dagbladet 13/2. Der uttaler Anne B. Ragde og Erlend Loe at de har gitt opp ungdommene. Ragde ser ikke vitsen med å skrive ungdomsbøker i 2022. Ungdommer er uansett bare på skjerm, og de finner det de trenger på tiktok. Ingen av dem ser noen grunn til å endre skrivestil i takt med utviklingen. Erlend Loe sier at han som forfatter ikke har ansvaret for å tilpasse språket sitt til den teknologiske tidsalderen. Det vil være å skrive en tekst for tekstens skyld.

Jeg opplever det som respektløst, men det er mulig jeg som engasjert ungdomsbokforfatter bare er hårsår. Eller ikke! Jeg vil påstå at det ikke er målgruppa det er noe galt med!

På mange måter minner dette meg om å jobbe som miljøterapeut med ungdom. Det nytter ikke å tenke at du vet best i møte med ungdommer, du kan ikke avskrive ungdommer fordi de ikke vet å sette pris på deg, du kan ikke forvente at de skal komme til deg. Du må behandle ungdom (les: folk) med raushet, du må være lydhør, ha respekt. Og aller viktigst, du må være nysgjerrig og vise interesse for de du jobber med. Først da kan du komme i posisjon til å hjelpe (som miljøterapeut) eller (som forfatter) bli i stand til å skrive bøker ungdommer vil lese. 

Jeg føler et ansvar for å reflektere den gjeldende ungdomskulturen i mine bøker. Jeg føler et ansvar for å gi ungdom gode leseropplevelser, et ansvar for å skrive bøker de kjenner seg igjen i og som betyr noe for DEM. Fordi jeg tror på ungdomsboka, jeg tror lesing har en stor verdi! Og om vi forfattere ikke skal kjempe for boka, hvem skal gjøre det da?

Spørsmålet er om forfattere som Loe og Ragde, har forfattet seg ut av ungdomsboka. Og er det kanskje like greit? Da blir det bedre plass til oss andre som faktisk er engasjerte i målgruppa.